Hvordan verden revnet

I krønikene stod det skrevet. Om en verden der sola skinte, gresset var grønt, vannet klart og himmelen blå. Utopia. Paradis. Dessverre så varer intet godt evig. Først forvant vår frihet, bit for bit. Så forsvant det klare vannet. Så den blå himmelen. Så solen. Til slutt dyrene… Krønikene fortalte om dette. Krønikene advarte mot hovmod og selvgod het. Tanken at vi var bedre. At vi kunne stå der de Gamle sank.

Revolusjoner kom og gikk, kongedømmer kom og gikk. Alltid noe nytt og spennende til å ta over når det gamle gikk av mote. Vi brukte uten tanke på hvor det kom fra. Om det var nok til å vare. Om vi burde være varsomme. Om våre barn fikk problemene. Til slutt kom krigen. Krigen om ressursene, da særdeles vann. Den ting i verden vi trodde vi hadde mest av. Det vi trodde skulle vare evig. Aldri renne ut av sirkelen. De gamle skrev sine krøniker. Berettet om sine feil. Kun for vår fornøyelse. Tanken var at vi skulle lære, skulle unngå fallgruvene som de gikk i.

Den gang ei. Vi falt. Og da vi først skjønte hva som hadde skjedd var det for sent. Verden var revet og slitt. Ødelagt og brent. Stekt og kokt. Bakt og marinert. I blodet til de tusener av døde. Så ugjenkjennelig fra det den en gang var. Dette paradis som våre fedre dyrket. Hvor våre forfedre løp med ulver. Jaktet med hunder. Og brødfødde seg på det de kunne skaffe selv. Den gang da det ikke var noen fare for overbefolkning eller ressursmangel. For så lenge, lenge siden…

Vi leste og analyserte krønikene. Vi forsto dem. Å jada, vi forsto. Så hvor like vi var De Gamle. Å se at vi var på vei ned i samme hull. Det klarte vi ikke. Vårt hovmod gjorde oss blinde. De Gamle advarte oss. De lærte tidsnok til å kunne skrive det ned – I motsetning til oss – Men ikke så snart at de kunne redde seg selv.

Ved våre hender forsvant verden som vi kjenner den i damp, røyk og aske. Igjen. De gamle fortalte om sine feil, de fortalte hva de hadde gjort. Vi trodde vi var annerledes, vi trodde vi kunne unngå å gjøre det samme. Vi tenkte oss bedre. Så forsvant de, og hjulet rullet videre. Vi glemte. Vi hedret ikke deres minne, vi glemte hva de hadde gjort for oss. Med noe så enkelt som å skrive.

Ørkenen kom, havet kom, den blå himmelen ble slukt i aske, og damp. Mens gull formørket våre sin. Selv trærne og jorden, gjorde motstand. Prøvde å fortelle oss at dette var galt. Vi trakk bare på skuldrene, og hentet en større øks. Kvassere plog. Hardere stål.  Arrogansen blindet oss, og når dampen først kjølnet, da var det for sent. Vi hadde gjort det samme som De Gamle, de samme feilene. Vi regnet oss forskjellig, vi tenkte oss bedre, vi skulle være så flinke. Verden gikk fra utopia til golde sletter. Taggete, forrevet, såret, dødt. Igjen.

Krønikene forteller, historier forsvinner og kommer igjen. Som et hjul: rundt og rundt. Kun gjennom ødeleggelsen av oss selv vil vi kunne bryte sirkelen – vi er på riktig vei – og ta et skritt til siden. Redde de som kommer etter oss. Dra dem ut av asken og ilden. Senke dem i vann og fruktbarhet. Men sånn tenkte vel De Gamle også…

Nå er det bare oss igjen. Ingen som kommer etter oss. Ingen å..

Kreativ skriving: Å nei, ikke nå igjen

Resultatet av kreativ skriving;

Å nei, ikke nå igjen.. De Gamle advarte oss, de så hvordan ting ville gå. I damp, røyk og aske forsvant verden som vi kjente den. Igjen. De gamle fortalte om sine feil, de fortalte hva de hadde gjort. Vi trodde vi var annerledes, vi trodde vi kunne unngå å gjøre det samme. Vi tenkte oss bedre. Så forsvant de, og hjulet rullet videre. Vi glemte. Vi hedret ikke deres minne, vi glemte hva de hadde gjort med oss. Ørkenen kom, havet kom, den blå himmelen ble slukt i aske, og damp og gull formørket våre sin. Selv trærne og jorden, gjorde motstand. Arrogansen blindet oss, og når dampen først kjølnet, da var det for sent. Vi hadde gjort det samme som de Gamle, de samme feilene. Vi regnet oss forskjellig, vi tenkte oss bedre, vi skulle være så flinke. Verden gikk fra utopia til dragesletter. Taggete, forrevet, såret, dødt. Igjen. Krønikene forteller, historier forsvinner og kommer igjen, som et hjul. Rundt og rundt. Kun gjennom ødeleggelsen av oss selv vil vi kunne bryte sirkelen, ta et skritt til siden. Redde de som kommer etter oss, dra dem ut av asken og ilden. Senke dem i vann og fruktbarhet. Men sånn tenkte vel De Gamle også… 

KjellernRock

I den oppgaven vi jobber med nå, skal vi redesigne en av tre nettsider. Jeg valgte Kjellernrock.no og med god hjelp av noen tutorials på nett og litt egen kreativitet ble resultatet ganske raskt ferdig. Her er det endelige resultatet, med som har fått velsignelse av både Jeppe og Mikael:

Skoleblogg

Et bilde av den orange månen som var for noen uker siden.

Så dette er starten på en skoleblogg, som vi skal drive med i Norsken. Så for å starte ble vi bedt om å legge ved et bilde og en video. So here goes nothing;